Hytteplanmila 2014

Vi var tre jenter som reiste sammen fra den nystartede løpegruppa til de ansatte på Gjøvik sykehus. Vi kjørte fra Gjøvik i regnvær kl 10.00 og ankom Hole i nesten oppholdsvær klokka 11.30. 

Vi hentet startnummer og fikk de gode løpesokkene fra Hytteplan og fin selvlysende orange t-skjorte, så nå kommer vi til og synes godt når løper rundt på Gjøvik :)

Vi hadde alle litt konkurransenerver. 

Hos meg er det å ha litt nerver vanndrivende :) Greit å være i nærheten av Wc.

Siden det var så lenge igjen til start, fant vi oss et bord og bare sugde inn stemningen fra alle de spente løperne i Holehallen. Fin stemning! :)

Klokka 13 gikk vi ut for å varme opp litt og kle oss til løp.

Klokka 13.30 gikk startskuddet og eliten dro avgårde først og vi andre kom like etter. 

Etter starten ble det litt trengsel som det vanligvis blir i slike konkurranser, men dette gikk seg ganske raskt til.

Det regnet akkurat passe og 4-5 grader i lufta, og det er herlig løpevær. 

Jeg så 50-ballongen en kort stund, men den forsvant lenger og lenger vekk fra meg. Med dette årets form hadde jeg ingen sjanse til å klare å holde 5min/km-fart, så jeg gav det jeg orket

Ved 3-4 km løp en kvinne med barnevogn forbi, det var bittelitt demotiverende...

Etter at vi har rundet Steinsletta og er på vei oppover mot Holehallen, er det litt svak stigning. Her føles det som om beina blir en anelse tungere og at farta går ned. 

Til slutt kommer pulsbakken som utgjør de siste 200 meterne av løypa og denne er ganske tung for slitne ben og lunger. Det er nesten så man har lyst til å stoppe en kort stund for det er så vondt, men man gjør ikke det så nærme mål enda man er besvimelsen nær....

De første 9,8 km løp jeg 5.07 min/km, men pulsbakken dro snittet ned... Så jeg endte opp på 52.27, som er nesten 2 minutter bak pers. 

De to andre fra løpegruppa satte perser begge to og var under 50 minutter. Kjempebra!!!! :)

I år har jeg bare vært med på to gateløp og begge har gått dårligere enn i fjor :)

Det er heller ikke så rart når jeg ikke har fått trent like mye som jeg har ønsket pga skader og luftveisinfeksjoner.

Så da satser jeg på at året 2015 blir året for å sette nye perser for min del. Det er under 50 min på mila og under 1.50 på halvmaraton. 

Hytteplanmila er en fin runde, og regnes som en ganske "flat" løype dvs ingen store motbakker eller utforbakker. Mange setter pers på denne løypa. 

Selv liker jeg best litt mer kuperte løyper, men kommer tilbake hvert år, fordi det er et såpass velorganisert og bra arrangement og fordi det er så god stemning her. Det er god merking for hver km gjennom hele løypa og den siste km er det merking for hver 100 m. Veldig bra! 

I mål fikk alle deilige boller og muffins og solbærtoddy eller kaffe. Veldig bra! 

Det eneste jeg har å utsette, er toalett-tilbudet. 

I år hadde de fått ordnet en del ekstra doer, men dette var ikke nok. Det var laaaaaaaange køer. 

Så vi tisset rett og slett ute i skogen, ellers hadde vi ikke rukket å komme til start.

Jubileumsmuffinsene var gode!

Sovner jeg snart tro? 

Har det med å lukke øynene på bilder gitt

Litt preget av spenning før start...

På dette bildet er vi 8 km ut i løypa. 

Jeg har delvis gjemt meg bak en annen dame :)

Jeg vinket til og med også, 

men oppfattet kameramannen litt for sent :)

Fotograf er Erling Pande Braathen, Kondis

Halvbirken 2014

Først vil jeg bare si at jeg løper fordi jeg elsker å løpe. 

Når jeg er med i konkurranser er mål nummer 1 å ha det gøy og løpe sammen med andre som også syns det er gøy. 

Jeg har aldri noensinne trodd at jeg kommer til å bli best av alle, for det er umulig for en dame som har passert 40 og kun har drevet med løping i 3 år og som ikke har tid til å trene mer enn 3-4 ganger i uka. 

Så derfor er mål nummer 2 å slå meg selv. Å bli bedre for hvert år. Det er kjempegøy å ha som mål å forbedre sine egne tider. Det gjør at treningen blir meningsfylt.

Da jeg startet på Halvbirken i dag, var målet å ha det gøy. Jeg hadde ingen ambisjoner om å sette ny pers, for jeg konkluderte etter halvmaraton i Jotunheimen for to uker siden at formen var litt dårligere enn de foregående årene og skyldte litt på akillesskaden min for det. 

Dagen startet nydelig med blå himmel og solskinn. Da vi kom opp til Birkebeiner Stadion var det litt kjølig og ca 10 grader. 

Jeg skulle starte i pulje 2 kl 09.20 og tiden gikk kjapt. Nytt av året var puljestart i forhold til tidligere tid. De tidligere årene har det vært start i fht alder og jeg likte ikke det, for min pulje startet alltid sist. Så den nye forandringen i fht å starte med folk som har nogenlunde samme tid ønskes hjertelig velkommen for å bli :))

På Birkebeiner Stadion er det alltid masse doer og aldri vært noe kø, og det er kjempebra. 

Tiden går alltid så fort på B. Stadion. Det er mye som skjer og mye folk. 

Jeg fikk tid til litt oppvarming, og så var det på tide å stille seg opp i pulja. 

Løypa starter ganske tungt med endel motbakke oppover mot Sjøsetervegen. Selvom jeg varmet opp, er de første to kilometer litt hat før man blir skikkelig varm og kroppen kommer skikkelig i gang. Etter motbakkene er løypa ganske kupert og fin, og det er skogsterreng med endel stein og røtter nesten hele veien. Man må løfte beina og konsentrere seg for ikke å snuble. De korte strekningene med grusvei kom veldig beleilig, for da kunne jeg sette opp farten litt og jeg trengte ikke løfte beina så høyt. 

Etter 6 km kommer en drikkestasjon, der de stod med både drikke og bananer, men jeg hadde ikke tid til å stoppe her. Det var til og med fin trekkspillmusikk, som jeg fortsatte å høre i hodet en stund etter drikkestasjonen som en fin avveksling fra slitne tanker. 

Jeg hadde en SIS energigel i lomma som jeg fordelte litt etter drikkestasjonen. Jeg liker SIS veldig godt. Den er ikke søt og lett å få ned. Og jeg har ikke gått mageknip av den. Jeg kjøpte med meg flere da jeg var London i april.

Det var vel rundt drikkestasjonen at jeg fikk en som hang på meg som en klegg. Jeg fant etter hvert ut at det måtte være en mann på lyden når han hostet. Det hørtes ut som han var rett bak og løp akkurat i mine spor. Og han hang på meg helt til siste kilometer. Da stakk han forbi meg og satte opp farten og jeg klarte ikke henge med. 

Før nedstigningen mot mål ved Håkonshall, er en motbakke som gir mye melkesyre (tror det er ved 9-10 km). Men når det begynner å gå svakt nedover etter denne, får man løpt ut melkesyra. Og det er mulig å satse litt når man nærmer seg mål.

Det var vel på denne tiden jeg begynte å ane at jeg kunne få ny pers. Og det gav meg masse ny energi. Jeg plukket flere løpere på denne strekningen. Og da jeg nærmet meg mål og løp ned den siste bakken før vi skulle løpe runden på flata inn mot mål, fikk jeg en klump i halsen og tårer i øynene. Jeg tenkte på barna mine og mannen min som stod i målområdet og heiet. Nei, ikke begynn å gråte nå da, tenkte jeg. Ble plutselig så sentimental og rørt, men det gikk over og jeg klarte å løpe de siste metrene.

 Jeg kom i mål på 1.04.16 som er forbedring på 3min og 31sek fra sist gang jeg løp i 2012, som var første gang denne løypa var i bruk. 

Løypa ble målt til 11,86 km på klokka mi, og farten var 5.25 min pr km som jeg er kjempefornøyd med, siden det er et terrengløp.

Jeg fikk tinnkrus både i dag, men også i 2012. 

Alle som er blant de 25% beste får dette kruset. Moro! :)

Arrangørene kan dette med store konkurranser, alt er veldig bra organisert. Og i år var vi virkelig heldige med været også. Det var bra vi startet såpass tidlig, for da rakk det ikke bli så altfor varmt. I tillegg var det svalende skygge mange steder i skogen. 

Fra startområdet på Birkebeiner Stadion

Bilde fra maratonphotos i siste halvdel av løypa, mener jeg å huske :)

Halvmaraton i Fjelleventyret, konkurranserapport.

Aller først vil jeg bare si at denne konkurransen er noe av det vakreste jeg er med på, og det var i dag fjerde gangen jeg var med. Med dagen i dag, har jeg vært med på tre halvmaraton her oppe og en Miniton (første gangen).

Sola var allerede stått opp da jeg sto opp for å spise frokost kl 0445.

Jeg hadde avtalt med kollega Karoline at vi skulle dra klokken halv seks, for jeg var litt usikker på hvor lang tid vi brukte her fra Gjøvik opp til Beitostølen. 

Og tenk om vi ikke skulle rekke bussen til Valdresflya som går 09.15 eller ikke skulle rekke å hente startnummer.....

Men verstefallstenkinga kunne jeg bare legge bort. 

Vi var på Beitostølen før 08 og hadde god tid til å gå på do, hente startnummer og spise matpakka og gå på do enda en gang.

Og enda hadde vi tid til å ta litt bilder og prate litt med både kollega Ragnhild og Karen Marie og Helge som også hadde kommet etterhvert.

Så var det tid til å gå ombord i bussene som skulle frakte oss inn til Valdresflya Vandrerhjem og startområdet. Bussene er alltid fylt med masse glade og spente deltakere, og bussen tar oss gjennom den vakre fjellheimen. På denne turen rekker man å både se og tenke gjennom løypa i hodet, og få enda litt mer konkurransenerver.

Det jeg husker fra vandrerhjemmet i dag er dokø og dokø og atter laaaaaang dokø og deretter fotosession og masse konkurransenerver. Og da var det så godt å ha dere kjære, tøffe kolleger der, Karen Marie, Ragnhild og Karoline. 

Og så var det så koselig å møte Marit der oppe og veksle noen ord med henne. Håper du er fornøyd med løpet og omgivelsene. 

Jeg møtte også flere hyggelige fjes der oppe, blant annet løperen fra Land og sportsmanden. 

Start er ca 1 km nedenfor vandrerhjemmet.  Startskuddet går og vi er i gang. Løypa starter med en slak motbakke som er ganske tung før man blir ordentlig varm. Jeg ser bare ryggen til Karen Marie der hun setter avgårde med rakettfart. Umulig å henge seg på henne i år.

Etter 2 km var jeg ganske varm og da begynner nedstigningen mot Bygdin. 

Det går nedover og nedover og det er nydelig utsikt utover fjellheimen på alle kanter og etter hvert ser jeg også Vinstervatnet ligge der nede. Beina kjennes fine ut, men så mye nedover er tungt for beina. 

Det jeg husker godt fra nedstigningen, er alle de døde lemen som ligger i veien. Ekkelt, egentlig.... Masse overkjørte pelsdotter som lå rundtomkring på asfalten.....

Så er vi ved Bygdin og løypa flater ut og etter hvert blir det også lett stigning. Farten går merkbart ned. Det er tynnere luft her oppe i fjellet og motbakkene blir dobbelt så tunge etter all den utforløpinga. De 3 km fra Bygdin opp mot Båtskaret er utrolig tunge. Har lyst til å gå bare litt. Det er mange som går og jeg blir nesten fristet,

Jeg har en djevel på den ene skulderen som sier: "du kan bare gå og hvile deg litt i denne bakken" og en djevel på den andre skulderen som sier: "du skal og må ikke stoppe!" Og heldigvis vant den som sa at jeg ikke måtte stoppe. 

Men det gikk ikke fort oppover der. Og jeg bare gledet meg til å komme opp der som det flatet ut og spesielt der det begynte å gå nedover mot Beitostølen. 

For der skulle jeg sette opp farten, for jeg skulle jo perse!!
Men beina mine ville ikke gå fortere. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg skulle klare 5 minutter pr km nedover der, men beina var tunge og møre og slitne. 

Jeg begynte å få vondt i venstre kne også. Prøvde å ignorere det og det gikk til en viss grad. Akillesen var vond, men ikke så vond at jeg måtte slutte å løpe, så jeg ignorerte den og :))

De tre siste km var vonde og en kamp i seg selv. Jeg så en sykkel som lå lettere henslengt i grøfta og hadde mest lyst til å bare ta den og sykle resten.....

Den siste km stod det masse folk langs løypa og vi fikk masse heiarop, men jeg husker nesten ikke dette. Bare at jeg plukket en mannlig løper noen hundre meter før jeg passerte mål, yeah. Siste km ble løpt på 5.03min. 

Jeg fullførte i år på 1.52.43, altså ingen persing, men fornøyd allikevel tatt treningsmengde og skade i betraktning. Jeg har i år plutselig rykket opp i klassen 45-49, enda jeg bare er 44 år :) og ikke fyller 45 før i slutten av november. Denne klassen er en av de sterkeste klassene. Det er ikke lett å komme høyt opp på resultatlista. Totalt ble jeg nr 100 av alle damer som fullførte halvmaraton.

Løypa er vakker.

Jeg kommer tilbake neste år også, og hvert år så lenge dette løpet arrangeres. 

Det er et utrolig velorganisert og bra arrangement. 

Her følger en mengde bilder:

Utsikt fra Valdresflya Vandrerhjem og se hvor fint vær vi har.

Litt medvind fikk vi også på veien.

Langt nedi der er startstreken....

Poserer før start. Meg, Karoline og Ragnhild :))

Endelig i mål. Slitne, men sterke damer!!

Fra venstre: Karoline, meg, Ragnhild og Karen Marie

Fjellmaraton neste lørdag

1 uke igjen til Fjelleventyret! Joho!!! Det blir så spennende!

Vårens fineste eventyr med den vakreste utsikten. Så vakkert at man kan "glemme" at man har vondt. Jeg gleder meg!!

Men det er noen men her: Jeg har ikke fått trent slik jeg har ønsket pga akilles-skaden som satte meg ut i litt for mange uker. 

Nå har jeg akkurat begynt å føle meg bittelitt ovenpå igjen, men ikke på langt nær der jeg skulle vært (hvis jeg ikke hadde blitt skadet).

Jeg har ikke fått løpt så mange langturer enda (etter at jeg fikk begynne å løpe igjen) og i hvertfall ikke noen lange langturer.

Så:

Jeg er spent på om jeg klarer å holde i 21.1 km.

Og jeg er spent på om akilles-senen holder distansen i år

Jeg kommer til å DNF dersom det blir for vondt i akillesen. Da får jeg bare sitte å blomstre og nyte utsikten til det kommer en bil og plukker meg opp:))

Men jeg håper selvfølgelig at jeg ikke får vondt og at jeg fullfører med enda bedre tid enn i fjor. I fjor løp jeg på 1.50.32.

Målet er å se slutten av 40-tallet. 

Jeg kjenner at jeg begynner å svette litt og får hjertebank når jeg tenker på det nå. 

Men jeg gleder meg så sinnsykt mye!!! 

Er det flere som skal opp i fjellheimen neste lørdag?

Starting av løpegruppe

Da har jeg endelig fått planlagt og satt i gang forberedelsene til en løpegruppe på jobb, to år etter at jeg etterlyste det i bedriftsidrettslaget. 

Det er i første omgang snakk om intervalltreninger en gang i uka, så får vi se om det blir mer etter hvert. Bakgrunnen for å velge intervalltreninger, er fordi det er de som er tyngst å komme gjennom alene. Og når man er flere, gir man gjerne litt ekstra.

Det startet med at jeg fikk hjelp av noen i administrasjonen som foreslo å legge ut et innlegg om løpegruppe i internavisa. 

Jeg fikk noen svar på mail, og noen har sagt direkte til meg at de vil være med. 

En meldte seg også til å lede gruppa sammen med meg, siden jeg etterlyste noen som kunne gjøre det også. Han fortalte meg at han ledet løpegruppa på sykehuset tidligere. Så det var kjempefint, siden jeg ikke har noen stor erfaring med å lede løpegrupper fra før. 

 

Så nå har vi blitt enige om tidspunkt og sted, og nå er det bare å informere de andre om dette og første trening. Tenkte å veksle litt på å ha bakkeintervaller og stadionintervaller. 

Og hvis noen har tips til intervalltreninger for gruppe, er det hyggelig med innspill.

Dette er kjempespennende! Jeg gleder meg :))

.

Yeah! Jeg er såååå glad i dag!

Jeg har fått klarsignal til forsiktig å begynne å løpe igjen. 

Så det første jeg gjorde da jeg kom fra fysioterapeuten var å dra ut på løpetur.  

I skogen!!!! 

Yeah!! I'm so happy!! 

I dag er det 31 dager siden jeg løp sist. 

Jeg har aldri vært så lenge borte fra løpingen, siden jeg begynte å løpe igjen i voksen alder for 3 år siden. Jeg drev med friidrett som barn og litt opp i ungdomsårene, men sluttet med det da jeg var 15. 

 De siste ukene har jeg følt en uro og rastløshet i kroppen som jeg tolker som en form for "abstinenser", fordi jeg har vært borte fra løpingen så lenge. 

Fysioterapeuten sa at i dag var det stor forskjell fra sist gang jeg var der. 

Han sa også at jeg skulle begynne FORSIKTIG og LYTTE til kroppen og være FORNUFTIG! 

Jeg føler de ordene ble sagt med store bokstaver. 

Han vet hvor glad jeg er i å løpe og at jeg jeg ikke bryr meg om at det gjør litt vondt.

Men jeg fikk streng beskjed om at jeg ikke skulle fortsette dersom det ble vondere. 

Selvfølgelig kjente jeg litt når jeg løp, men det ble ikke vondere. 

Nå løp jeg på veldig mykt underlag i skogen og med mine best dempede løpesko. 

Samtidig tok jeg det veldig rolig og gikk litt innimellom.

Og jeg løp i ca 20 minutter. Jeg turte ikke mer. Og det var det fysioterapeuten hadde rådet meg til.

Det er veldig viktig å være forsiktig nå i begynnelsen, og det er nettopp det dette er: Det er en begynnelse. 

Det kjennes ikke vondere ut nå etterpå :))

Er veldig spent på hvordan kvelden og morgendagen vil bli...

 

MARSTRENING:

Sykling totalt i mars: 249 km  (med mtb da jeg kun har en mtb-sykkel)

Gåing: 122 km

Har også gått langrenn, men det er så lite at jeg ikke skriver det opp her :))

Her har jeg løpt i dag. Nydelig var det :))

 

Hos fysio igjen

"If you train your mind for running, everything else will be easy" Amby Burfoot

Da har jeg igjen vært hos fysioterapeuten. 

Etter trykkbølgebehandlingen sist, var det numment og bedøvet i et par dager. Når følelsen kom tilbake igjen, var det vondere i akillessenen og hælen igjen. Så da sa fysio at vi ikke skulle gjøre det igjen.

Status: I dag sa han at det fortsatt var hevelse og rødhet rundt akilles-senen. Det er fortsatt vondt når jeg går og når noen trykker der. 

Han har hele tiden sagt og sa igjen i dag at akillessenebetennelse pleier å ta tid og man vet ikke egentlig hvilken behandling som gjør dette så kortvarig som mulig og hva som passer den enkelte. 

De dagene jeg har vært i aktivitet, syns jeg at jeg merker bedring. Kanskje ikke rett etterpå, men dagen etter kjennes det bedre ut. Dette er positivt tenker jeg. Så da fortsetter jeg med det. 

Jeg ble tapet på nytt i dag. Rosa tape :-)

Jeg fikk med noen såler til utprøving. 

Og han sa jeg fortsatt vil ha nytte av is. 

Dessuten gav han meg ikke løpeforbud denne gangen, men han sa jeg bør avstå fra aktivitet som fremprovoserer smerte, og det vil jo si løping siden det var det som i første omgang gjorde dette.

Ved gange er det ikke så vondt som når jeg prøver å løpe, så jeg vil fortsette å gå til jobben. 

Også..... Hvem vet? Sånn helt plutselig skal jeg nok prøve å løpe meg en aldri så liten tur......

Og det gleder jeg meg til! Og sånn i mellomtiden kan det gjerne snø så masse det bare vil. Bare det smelter fort igjen.... ;-)

Ny time hos fysio neste onsdag :)

Bilde nedenfor er fra oppdagelsesferd i skogen i går (før snøen dukket opp igjen).

Da jeg plumpa nedi en vårkåt bekk og fikk iset ned akillesen ganske bra :)

Tankene gikk tilbake til debuten min i Råskinnet (som selvfølgelig var en mye kaldere og våtere, men skikkelig deilig adrenalinkick-opplevelse)